Tikken

Jeg visste ikke helt hva dette greiene var, men nà har jeg blitt tatt av bloggetikken. Ettersom jeg har forstàtt gàr det ut pà at jeg skla skrive seks rare ting om meg selv og sà skal jeg ta seks nye personer som skal skrive seks rare ting om seg selv.
Hmmmm:)
Okey dà proever vi:
1. Nàr jeg var yngre var jeg utrolig sjenert. Til og med sammen med venninner til tider. Likte ikke helt à si meningene mine hoeyt.
2. Jeg er stor fan av Star wars filmene.
3. Jeg har en droem om à ta motorsykkellappen og kjoepe meg en digg lettmotorsykkel à kruse ned gata med mens en ligger over bensintanken. Det er ingen sjikkelig motorsykkel dersom en ikke ligger over bensintanken:)
4. Har ogsà en droem om à fà meg en racing, streetcar en gang som er skikkelig stailet.
5. Hadde hatt lyst à spilt pà et rugbylag dersom det hadde vaert et sjikkleig rugby lag for jenter:)
6. Jeg er veldig fan av Harry Potter boekene og filmene. Eventyr filmer kan vaere ganske sà kjekke.

Da sender jeg tikken videre til: Kari Helene, Siv, Anne Margrethe

Offentlig transport i Peru

Jeg har proevd en del nye màter med offentlig transport her i Peru. De foerste ukene vi hadde her i Lima var vi alle samlet og gikk pà spràkkurs sammen. Da bodde vi noen i Campoy som var et stykke borte fra skolen. Da tok vi to busser om morgenen. Tilsammen tok turen rundt 1.5 time syns jeg à huske. Da var det store busser nesten som hjemme. Det var i grunnen ikke sà lenge med 1.5 time med buss. Hjemme fàr jeg helt fnatt bare jeg mà sitte tre kvarter pà bussen, sà jeg tror ikke jeg kommer til à tenke at tre kvarter er sà lenge pà buss nàr jeg kommer hjem:)
Nà nàr jeg har begynt à jobbe pà moedresenteret har jeg fàtt preovd litt annen transport igjen. Blant annet smà carroer, som jeg vil tro hjemme har plass til fem personer, mens her rundt 18, 19 med sjofoeren. Men det er ofte enda flere inni, for en kan jo alltid stà. Eller huke seg som jeg mà. Jeg foeler meg utrolig lang til tider i de smà bilene. Hvis jeg skal stà har jeg litt problmer med hvor jeg skal gjoere av hode. Og setene har ikke noe saerlig med benplass sà det blir litt skrà sitting med bena:)
Ellers sà har de ogsà en mellom stor buss der en sitter rundt 20 tror jeg. Her er det litt bedre plass og lettere à stà. For her kan jeg stà oppreist med hode i taket:)
Prisen er en velig positiv ting med disse bussene. De er kjempe billige. Det koster fra en krone til to kroner. Noen er kanskje litt dyrere men ikke mye.
Sà er det utrolig greit for nàr en skal pà bussen henger det en mann i vinduet og roper hvor bussen skal gà og foelger med om noen vil pà. Og nàr en skal av roper en bare "Baja" der en vil av. Sà stopper bussen. Slipper à beregne bussstop og hvor en skal gà av for at det blir naeremest.
I det omràdet vi bor pà senteret er det ogsà motocarro som vi kaller det. De er utrolige praktiske. En rekker ut hànda nàr de kommer forbi, sier hvor en skal og de kjoerer deg dit. Det koster rundt to kroner for meg alene. Dersom vi er tre inni betaler vi tre kroner. Disse bruker vi mye nàr vi skal reise korte strekninger. Slike skulle vi hatt i Norge ogsà!
Motocarro

Carroen er her litt i bakgrunnen med roede og svarte striper.

En mellomstor buss:)

Nye matvaner

Her i Peru har jeg proevd mye nytt og mye rart som f. eks:
Ris med potetstappe og egg, i grunnen veldig godt
Masse forskjellige supper
Melk pà boks med mye sukker i, ganske godt
Egg og ris, veldig godt
Spist mye mye kylling i mange varianter: fritert, grillet, kokt. Peru er i mine oeyne et litt kyllingens land, noe som passer bra for meg som er meget glad i kylling.
Noe slags muslinger og enn annen type sjoemat som jeg ikke vet hva er pà norsk, men overraskende godt.
Fritert bitte smà fisk, ogsà overraskende godt.
Tunfisk, ris og roedloek, et av de beste màltidene pà senteret synes jeg
Tunfisk i en masse som stekes, veldig godt:)
Frukt groet, avhenger av frukten den er laget av om den er god.
Stekt lever, ikke noe saerlig godt, men det sies at det er veldig sundt.
Lunger til kua, ikke noe saerlig heller, men veldig sundt sier de
Suppe med kylling fot ( foten til hoena fra kneet og ned), jeg likte suppa, men gir bort benet.
Marsvin som er vanlig à spise her, overraskende grei smak:)
Stekt banan til middagen, de soete bananene synes jeg var veldig gode. Dette proevde jeg helst nàr vi var i jungel omràder pà besoek og pà infield. Ikke sà vanlig i Lima.
And, som tidligere bodde bak i "hagen" pà senteret, meget seig fordi de var gammel
Hoene som bodde sammen med anda, ogsà sei pga aldring
Stekt kylling over gloer, veldig godt

Lungene vi hadde.

Besoek pà sykehuset

Pà senteret har vi hatt to hoey gravide jenter, og sist uke foedte de begge.
Jentene har for ei stund siden byttet sykehus fordi det sykehuset de brukte foer har hatt et farlig virus som har gjort at mange nyfoedte babyer doede der.
Men pà det nye sykehuset er de mye strengere pà à utfoere keisersnitt. Det har vaert vanlig med de andre jentene at nàr de har vaert under 16 har de tatt keisersnitt. Begge jentene hadde blitt forestilt at de skulle ta keisersnitt. De er begge sansynligvis gravide pà grunn av overgrep. Hun ene som er 15 àr tror de at det er stefaren som er faren til babyen. Og hun som er 13 er det en prest som er faren. Etter som jeg har forstàtt sà er det presten i menigheten hvor hun har gàtt.
Legene ved det nye sykehuset nektet à ta keisersnitt pà dem dersom de ikke fikk en god grunn. Dermed màtte de begge foede naturlig.
Sist uke pà senteret hadde hun pà ene fàtt ei lita datter og hun andre var innlagt for à foede. Sosialarbeideren pà senteret sa da at vi kunne fà dra à besoeke henne.
Stine og jeg dro sammen med ei jente fra senteret ut til sykehuset.
Da vi kom dit fikk vi vite at vi màtte inn en annen inngang som var for besoekende. Da vi kom rundt til inngangen satt det masse folk utenfor som solgte ting som de besoekende kunne ta med seg til passientene. De var veldig ivrige etter à selge og ropte og viste frem pà ting. Plutselig kom det ei anna dame som ogsà solgte sine ting mot oss. Hun ropte gringas som er et ord for oss lyse her nede. Sà holdt hun meg nesten fast og dro meg mot ei soester eller venninnne og sa hun màtte snakke med meg. Jeg ble litt fortumlet og gikk videre mot inngangen. Ved inngangen stod det sikkerhetsvakter og ventet. De sà gjennom veska mi og posene som vi hadde med til jentene. Etterpà fikk vi et blank stempel som senere ble lest av i blàtt lys nàr vi gikk. Veldig bra sikkerhet.
Nàr vi kom opp fikk vi se den soete litt dattera til den ene jenta. Hun var bare sà liten og veide knapt ingenting. Det mà vaere sà rart nàr de er sà unge og plutselig ha en baby. Den store magen som de har hatt over lengre tid har blitt skiftet ut med en baby.
Hun andre jenta hadde allerede begynt à fà smerter til foedselen nàr vi kom. Hun hadde stakkar utrolig vondt, men màtte vente til foedselen var mer i gang foer hun skulle opp à foede. Begge foreldrene var hos henne. De har vaert der for henne hele tiden og gitt god stoette. Hun skal mest sannsynlig hjem og bos hos familien etterpà.

Litt nytt:)

Nà i det siste har det vaert 17 jenter pà senteret.
Det kom tre gravide jenter og ei jente med sin soenn pà to màneder.
Hun som kom med soennen sin, var pà sentert mens hun var gravid ogsà. Det var foer vi kom. Men hun var der foerst bare noen dager. Mens de var hos legen stakk hun av. Hun hadde kommet igjen noen andre ganger, men da var det ikke plass. Hun kom til senteret en kveld for ei stund siden. Hun hadde frem til da bodd hos tanten og onkelen sin. Hun fortalte at mens hun hadde vaert pà jobb hadde barnet hennes falt ut av barnevognen, men hun viste ikke hvor langt han hadde falt. Hun sa ogsà at soeskenbarnet hennes hadde slàtt ham. Hun var redd han kom til à bli skadet dersom de ble.
Det hadde ikke fungert sà bra nàr hun hadde bodd hos onkelen fortalte hun. Ikke lenge etter at hun hjadde fàtt babyen, hadde onkelen sagt at dersom hun skulle bo hos dem màtte hun jobbe. Han hadde skaffet henne en jobb pà en kinaresturante der hun om jobbet fra rundt ti om morgenen til ti om kvelden. Hun fikk nesten aldri se soennen sin. Faren til soenne hadde stilt opp og betalt 70 sol (140kr) i màneden. 50 sol (100kr) skulle gà til melk og resten skulle jenta fà. Det er mye penger med 70 sol i màneden. Faren er bare rundt 20 og hun selv er 16. Men han hadde betalt alt til tanten og onkelen. De hadde sagt til jenta at hun màtte selv betale for melk og bleier. Resten hadde de handlet i butikken for til familien. Hun hadde spurt onkelen om hvorfor han handlet for pengene, og da hadde han svart at han màtte jo kjoepe mat til henne. Men hun var jo pà jobb hele dagen og spiste der.
Den kvelden hun kom til senteret ble vi enige om à ta med babyen ned til legenvakten/akutten for à se at han ikke hadde skader. Jeg ble med dem ned, og det hadde heldigvis gàtt bra med babyen. Ingen skader. Vi màtte ogsà innom politistasjonen for à hoerre om hun kunne vaere pà senteret siden de ikke hadde ansvaret for henne. Det hadde onkelen. Han pà politostasjonen sa at hun kunne vaere der en natt, for han màtte ta det opp med onkelen fordi han hadde ansvaret for henne. Han ville helst snakke med onkelen samme kveld men han var pà jobb. Senere pà natta hadde onkelen kommet pà sentert og villet ha jenta med seg, men nattevakten sa at hun slapp henne ikke ut.
Jenta var pà senteret noen uker. Men nà nylig kom moren og hentet henne. De andre jentene sa at hun grudde seg for à bo hos moren. Jeg hàper at det ordner seg for dem.

En dag fikk jeg ogsà vaere med pà min foerste ultralyd. Det var utrolig stilig. Jeg var med hun som var fire màneder pà vei. Sà utrolig stilig at en kan se en baby inne i magen pà en skjerm, og se babyen sà godt. Tenk at nàr den bare er fire màneder er det en liten liten baby. Den var sà soet der den là à suget pà fingeren sin:)

Besoek og bursdag

I begynnelsen pà mars fikk jeg besoek hjemme fra av min mor, mormor og morfar. Veldig kjekt med besoek. Pà bursdagen dro vi ut til senteret for à feire dagen sammen med jentene pà senteret. Det var kjempe kjekt. Jentene hadde laget kjempe god mat med frityrstekt kylling og russisksalat. Et av de beste màltidene vi har spist pà senteret. Det var veldig kjekt à vise de hjemme hva jeg driver med, og presentere dem for jentene. En utrolig kjekk bursdag med god mat og masse kake:)

Et annet hus

Vi har ei venninne som jobber i barnehagen til senteret. Vi snakket med henne tidligere om à komme pà besoek til henne, men det har ikke passet for oss. Sà en dag spurte hun om vi ville vaere med henne hjem pà kveldsmat. Vi svarte at det hadde vi veldig lyst til. Hun hadde sagt til Stine at huset hennes ikke var som senteret. Men vi skjoente ikke helt, fordi ingen hus er som senteret tenkte jeg. Senteret er jo veldig stort. Men sà begynte jeg à tenke litt over at kanskje hun bodde i "fjellet". Av de som bor her kalles det bare terrasene. Her bor de som ikke har sà god ràd. Husene er laget av store treplater. Det er innlagt stroem, men ikke vann. Da kom jeg pà at jeg alltid bare hadde tenkt at hun bodde i et vanlig murhus, som er vanlig à bygge husene av dersom en har greit med pemger.
Vi ble med henne hjem etter jobb, og begynte à gà opp i fjellet. Vi gikk langt opp foer vi kom til huset hennes. Hun bor her oppe med sin soenn pà tre àr og sin mann. Hun selv er nettopp blitt 20. Da vi kom opp en god del bratte skranter og trapper var vi kommet til huset deres. Det var et lite hus, med to rom. Et rom me soverom til dem alle, tv og en liten kjoekken krok. Det andre rommet hadde spisebord og en reol. Hun viste stolt frem huset og sa hun synstes det var sà koselig at vi ville komme pà besoek til henne. Hun laget Kylling med en groenn ris. Veldig godt, en av de beste peruianske rettene etter min smak;)
Senere kom mannen hennes hjem og vi fikk for foerste gang moete ham. Han var utrolig koselig.
Foer vi skulle gà takket hun nok en gang for at vi ville komme pà besoek til henne. Dette var huset hennes og slik var det de bodde. Mannen sa at de arbeidet og hàpet pà à fà ràd til noe bedre senere, hvis ikke ble de boende der. Han sa at noen har det slik i Peru at de jobber og jobber og slik er livet. De kommer ikke alltid bort fra der de bor selv om de jobber mye. De fàr okke alltid ràd til noe bedre.
Nàr vi gikk opp langs i fjellet var det veldig spesielt à se husene og se hvor mange som bor slik. Det mà vaere veldig trangt med to rom for store familier som har store unger. Og meget tungvint uten innlagt vann. Men de har ikke ràd til noe annet, og dette er hjemmet deres.
Hjemme i Norge har de aller fleste gode hus og bo i. Her i Peru bor veldig mange slik som dette. Nàr en ser langs fjellsider ser en mange av disse husene.
Sjefen vàr pà senteret sa at mange av jentene pà senteret kommer ogsà fra slike hus. Det er sà spesielt à tenke pà hvordan de bor, og at det er sà mange som bor slik.

Et av husene i terassene.

utsikt over Jose Galvez hvor vi jobber og senteret ligger.