Siste dagene i Lima

Her kommer en veldig forsinket bloggpost:) Jeg har merket at jeg har trengt litt tid til å fordøye de siste dagen i Lima og dagene etter at jeg kom hjem.
De siste dagene i Lima og på mødresenteret hadde vi en del som måtte ordnes, og jeg følte at dagene bare fløy forbi. Det var veldig merkelig å tenke over at jeg snart skulle dra fra jentene på senteret. Det var som om det ikke gikk opp for meg på mange måter.
Den siste arbeidsdagen på senter var spesiell. Den gikk bare kjempe fort. Egentlig skulle vi rydde ut av rommet og ordene det, men det ble det ikke tid til. Vi var med rundt forbi med jentene og hadde andre ting som måtte ordnes. Men vi skulle tilbake på besøk på sentert to ganger til før vi skulle dra, så da tenkte vi at det var i orden. Vi kom tilbake to dager senere for å være med jentene og rydde på rommet. Vi feiret også bursdagen til han ene gutten som snart skulle bli et år. Det var veldig koselig. Mens vi hadde bursdagsfest kom jentene og sa at de ville ha et møte med oss. Vi satte oss i ring, og jentene begynte å snakke hver og en. De ba om unnskyldning fordi de ikke hadde oppført seg så bra de siste ukene. Det var veldig sterkt at alle jentene takket for at vi var hos dem og beklaget sin oppførsel. Det endte opp med at vi nesten alle gråt. Det gikk mer opp for meg da at jeg snart skulle dra, og at jeg kanskje ikke får se alle jentene som jeg er blitt så glad i igjen noen dag. Den siste dagen kom vi til lunsj. De hadde laget veldig god mat til oss. Alle var samlet. Nesten alle jentene hadde laget til en liten tale til oss. Det var veldig fint og rørende. Senere ryddet vi og fikset på rommet. Jentene kom inn og ut, og mange lurte på hva de kunne si slik at vi ikke skulle dra. Da vi måtte ta farvel var det helt forferdelig. Jeg gråt og gråt og greide ikke å stoppe. Det gikk mer opp for meg at jeg skulle dra fra dem, og det var så utrolig vanskelig. Jeg ville ikke lenger få være med dem og se hvordan det gikk med dem. Ikke få se barna bli enda større. Se at flere av ungene lærer å gå. Se hva som skjer med dem. Sitte å snakke med dem om alt mulig.

Det var utrolig kjekt å komme hjem og treffe igjen folk:) Men og utrolig merkelig. Jeg merket først når jeg kom til Amsterdam. Vi hadde veldig god tid noen av oss så vi dro inn til byen. Det var så grønt. Ingen små hus i fjellsider som ikke har innlagt vann.
Det var utrolig godt med norsk mat, kunne forstå mer hva alle sa, og drikke vann fra springen.
Men jeg savner jentene og barna. Jeg savner samtalene, og låne en baby når jeg ville. Og kunne gi dem tilbake når de var sultene eller måtte ha ny bleie.